ABC i ord og bilder - G

G... Igjen en bokstav med mange muligheter. Jeg har aldri tenkt over hvor mange fine ord man har på hver bokstav før jeg ble med på denne runden av ABC i ord og bilder! Det er jo helt supert!

Hver uke sitter jeg og tenker og grubler over hvilket ord jeg skal velge... Denne uka var valget ganske enkelt. Jeg vil skrive om noe som betyr veldig mye for meg. Slekta mi.
Mitt valg for bokstaven G ble GENERASJONER

Jeg er så heldig at jeg har tre av fire besteforeldre i live. Vi har ofte mulighet til å samle hele fire generasjoner, og det er helt herlig!
Selv hadde jeg en oldemor i live helt til jeg var godt og vel 19 år, og selv om hun var 96 år da hun døde, ble jeg likevel "tatt på sengen" da jeg fikk telefonen. Hun hadde alltid vært der, og skulle liksom alltid være der, hun. Det nærmer seg 10 år siden hun døde, og jeg savner henne veldig fremdeles! Jeg håper inderlig at mine barn får ha sine tre oldeforeldre lenge...

Min mormor og morfar er nå 76 år gamle begge to, og i forholdsvis god form. Og det er jeg fryktelig glad for. Litt "grums i maskineriet" er det jo, med litt blodtrykk og vonde knær, svakere hørsel og syn, men de er på farta med hver sine interesser. Min mormor er maler og reiser ofte til ei venninne og maler sammen med henne. Som regel (når vær og føreforhold tillater det) møtes de hos henne en gang i uka. Og det har de gjort så lenge jeg kan huske :) Også lager de så mye flott!
Tidligere malte hun mye porselen, men da malevenninnen hennes flyttet til en mindre leilighet, måtte hun kvitte seg med ovnen, og da ble det raskt mer stress å få brent det som ble malt. Så det har hun mer eller mindre sluttet helt med. Nå for tiden maler hun på lerret og tre, og koser seg innimellom med noen akvareller og med å lage papirkunstkort.

Mormor og 3-mnd gammel Maiken:

Mormor og morfar med Kristoffer (fra dåpen hans):

Min morfar er frimerkesamler og drar ofte på møter i frimerkeklubben sin. Jeg lurer på om ikke det også er omtrent hver uke, jeg... Hele mitt liv har jeg klippet ut frimerkene fra konvolutter jeg har mottatt, og levert dem til Beste ved første og beste anledning. Han syntes det var storveis da jeg hadde mange brevvenner i forskjellige land, for da fikk han mange frimerker som var litt vanskelige å få tak i med stempel på.

Morfar sammen med 3-mnd gammel Maiken:

Morfar med heeeelt fersk Kristoffer:

De syns begge det er veldig stor stas med oldebarna, men Oldis (morfar) syns nok det er litt ekstra stas med Kristoffer, for han er oppkalt etter ham. De har samme mellomnavn (Johannes), og han er nok den eneste som bruker begge fornavnene hans. Egentlig likte han ikke mellomnavnet sitt noe særlig tidligere, men jeg har alltid likt det. Og da Maiken sa at hun ville at lillebror skulle hete Johannes, og det også stod på både min og Bjørns navn-som-er-aktuelle-liste, var det ikke så vanskelig å velge.
Kristoffer er også oppkalt etter sin tippoldefar på farens morsside.
Jeg syns det er veldig fint å hedre forfedrene/-mødrene med navneoppkalling, jeg. Og det er tydelig at det blir satt pris på av den barnet oppkalles etter også, og da er det ekstra stor stas! :)


Min farfar (snart 89) er det dessverre litt verre med. Han er fysisk veldig frisk og sprek (heldigvis), men han er dement. Jeg husker første gangen jeg tenkte at noe ikke stemte helt. Det var den første gangen han glemte bursdagen min, faktisk... Og hvorfor skulle så det være så illevarslende? Glemmer ikke menn alltid bursdager? Heh... Joda, men jeg er født på hans egen 60-årsdag. Det første barnebarnet, var jeg også. Men da jeg ringte og gratulerte ham med dagen og han ikke svarte "Og det samme til deg!" som han alltid pleide, ja, da tenkte jeg at det var noe som ikke stemte. For han var ikke stresset heller. Jeg husker ikke om det var da jeg fylte 16 eller 17 han glemte det, men det er noen år siden.
Han har dessverre ingen forståelse for at barna det er bilder av i stua hans, er hans egne oldebarn, og han spør mye når vi er sammen om hvor gamle de er, hva de heter, osv. Men han syns det er veldig morsomt at vi kommer, og han er veldig fascinert over de små - og særlig fingrene/hendene og tærne deres - og han syns det er leit hver gang vi må dra derfra. Da står han ute på verandaen sin og vinker og vinker hele tiden mens jeg får plassert unger og stelleveske og vogn og alt mulig skrot inn i bilen, og går ikke inn igjen før bilen er ute av syne.
Jeg får helt dårlig samvittighet for at jeg ikke kan være mer hos ham, men vi bor noen mil unna, og det er veldig vanskelig å avtale noe besøk, for han glemmer jo at vi skal komme før vi har lagt på telefonen. Men når det passer, så prøver jeg å dra innom ham.

Farfar med Maiken på dåpsdagen hennes, 11.juli 2004

Han er fryktelig fascinert av de små tærne hennes :)

Farfar med Kristoffer, 11. september 2009:

Det som derimot er litt morsomt med våre slekter nå, er at vi har fått en slags glidelåsgenerasjonsoppbygging. Min mann er 10 år eldre enn meg, så våre familier flettes i "halvgenerasjoner".

Aldersforskjellen mellom Kristoffer og Andreas (yngste og eldste av ungene våre) er 14,5 år.

Mellom Andreas og meg er det 14 år

Mellom meg og Bjørn er det altså 10,5 år

Mellom Bjørn og min mor er det 12 år

Mellom min mor og svigerfar er det 15 år

Mellom min svigermor og mormor er det 8 år

Og innimellom der har vi alle sammen søsken. Så det er ikke de store aldersforskjellene i slekta til ungene mine, nei. Og jeg syns det er fint, jeg!

...og ekstra morsomt er det at når Bjørn fyller 40, og dermed går inn i midtlivskrisa, vil han ha ei kone i 20-åra... Men noen rød sportsbil får han ikke! ;)

Ja, det var min rare G. Her kan du lese andre G'er :D